La Tornaia er en svært gammel gård. Hvor gammel vet vi ikke, men de eldste husene på gården er minst fire hundre år gamle. Opprinnelig var dette en av de største gårdene i området. Etter at mesteparten av gården ble solgt unna i årene etter andre verdenskrig, ble gårdsdriften avviklet på slutten av 1960-tallet. På de 540 gjenværende målene av gården har det vært dyrket oliven, vindruer, mais, grønnsaker og frukt og det har vært holdt sauer, geiter og storfe. Til gården hører også en skog med kastanje- og valnøttrær, mens det kun står noen få trær igjen av den store olivenlunden etter at størsteparten av områdets oliventrær ble ødelagt av frost på midten av 80-tallet.
Gården har vært i norsk eie siden 1973 da Arne Flottorp kjøpte eiendommen. Siden den gang er noe av jorda leid bort, mens resten er brukt som fritidseiendom. I denne tida er eiendommen blitt utbygd og tilpasset formålet. På 70-tallet ble det som opprinnelig var låve og fjøs (‘Lille Tornaia’), bygd om til beboelseshus i tillegg til det opprinnelige beboelseshuset (‘Store Tornaia’). I 2002-3 gjennomgikk hele eiendommen en omfattende restaurering og modernisering både innen- og utendørs. Da Arne Flottorp døde i 2003 overtok døtrene – Signe og Vigdis Flottorp – eiendommen og drev stedet sammen inntil Signe m/familie overtok det høstem 2012. Mer om historien til La Tornaia kan du lese om i beretningen fortalt av den siste bondekona på gården, – Elvira Burroni og nedskrevet av Arne Flottorp en gang på 80-tallet:
“En av historiene som fortelles i dalen er at Michelangelos amme kom fra La Tornaia (Michelangelo er født i landsbyen Caprese Michelangelo omtrent 3 mil fra La Tornaia).
Det meste av italiensk jord var eid av godseiere som gjerne bodde i større byer i nærheten. De hadde ofte flere landeiendommer kalt ‘casa colonica’. Iblant var kirken eller adelen eierne. Bondefamilien som drev gården beholdt halvparten av det de avlet og dyrket, mens resten gikk til godseieren. Systemet kaltes derfor ‘mezzadria’ som betyr halvpart. Under innhøstningen var eierne til stede, selvsagt for å kontrollere at bonden ikke holdt unna for mye. Var jordeieren misfornøyd, var bondefamilien nokså rettsløs og kunne bli sagt opp nesten på dagen.
Familien Burroni som bodde på La Tornaia, hadde drevet gården i fire hundre år. Den siste som drev gården var Elvira Burroni og mannen hennes med etter hvert åtte barn, samt mannens bror og kone. Ved behov leide hun opptil 12 løsarbeidere, – ‘braccianti’ (armer). De fikk kosten de dagene de arbeidet på gården. Den gang kunne de smale terrassene delvis pløyes av to sterke kuer, resten måtte gjøres for hånd med ‘la zappa’ – hakken.
La Tornaia var i sin tid en av de største gårdene i området og strakk seg fra sletten ved elven (‘Rassina’) i dalbunnen og nesten opp til landsbyen. De større og lettdrevne jordene ble solgt unna av datteren til siste godseier mellom 1955 og 1968. Foreldrene var da døde. Hun hadde en bror som forulykket som flyger under krigen. Familien skjenket grunnen der fotballbanen nå ligger til landsbyen til minne om sønnen. Datteren var i sin ungdom dalens vakreste, og gikk under navnet ‘La bellezza di Chitignano’. Det blir sagt at hun skal ha hatt utallige elskere. Hun ble aldri gift, men fikk en sønn med en tysk flyger.
Det var 540 mål igjen da gården ble kjøpt i 1973, halvparten smale og tungdrevne terrasser. Ingen andre ville kjøpe seg til bare utgifter, bekymringer og slit. Heldigvis var det blant de 540 målene ca 100 mål kastanjeskog som det er lite problemer og mye glede med. Det er noen marroni, den beste kastanjesorten, og de er en delikatesse ristet eller kokt. De serveres med rødvin til og modnes i begynnelsen av oktober. En del av villkastanjene “selvatici” ble brukt som kanin og grisefôr. Mange av kastanjene ble renset av barna, malt til mel, og brukt til kastanjepolenta. Man kunne også bake kaker av kastanjemelet og bruke det i stedet for pasta. Elvira høstet omlag 900 kg kastanje årlig.
La Tornaia var en svært verdifull gård, trolig fordi det renner en bekk over jordene og som sikret god og jevn vanning også i tørre perioder. Det ble årlig dyrket seks tonn vindruer og lagd 75 liter vin santo av noen utvalgte ranker. Der det i dag er maisåker, var det vinranker. Mellom disse dyrket Elvira 25 quintali (1,5 tonn) løk. På det bratte jordet nedenfor veien drev hun vekselbruk. Det ene året ett tonn agurk, og det neste året ett tonn eggemelon eller mais og korn, alt etter behovene til folk og fe.
Det fine flate jordet ved siden av kastanjetørkehuset (der svømmebassenget ligger i dag) ble kalt ‘orto’ – kjøkkenhagen. Her dyrket Elvira før krigen alle de grønnsakene som befolkningen i Chitignano på 1100 mennesker trengte. Det var poteter, tomater, zucchini, bønner av alle typer, squash (‘melanzane’), agurk (‘cetrioli’) med mer. Videre hadde hun mange oliventrær. Det var 70 igjen da gården ble kjøpt, de aller fleste gikk med under frostvinteren med 20-25 minusgrader i mer enn to uker på midten av 80-tallet. Toscana mistet 16 av de 21 millioner oliventrærne som var registrert. Framdeles er det trær med oliven, fiken, kaki, pære, kiwi og fersken på gården.
Treskeplassen ‘aia’ var på gårdsplassen. Kornlageret ‘granaglio’, var der hvor det store soveværelset på Lille Tornaia nå ligger. Under dette lå sauefjøset der det var 12 sauer som ga pecorinoost og mer enn nok ull. I det lille rommet ved siden av sauefjøset var det et lite geitefjøs med plass til fire geiter og ett muldyr. Over geitefjøset oppbevarte Elvira frukt. Her hadde hun i tillegg hyller med blader fra to morbærtrær til sine silkeormer, slik at hun hadde silke til husbruk. Det siste morbærtreet står fremdeles utenfor Stallen. Kuene holdt delvis til i fjøset rett under kjøkkenet i Store Tornaia (vedkjelleren), dels i den store stallen ved siden av sauefjøset.
Landsbyens beste mineralvannskilde befinner seg like nedenfor La Tornaia, før man kjører over broen til Ròsina. Den kalles ‘Aqua forte’ og tidligere var kilden på Tornaias jord. Man kan ta med noen tomflasker og tappe selv. Man må ha på en del sitronsaft pga høyt innhold av jern og svovel. Det er absolutt verdt å prøve. Vannet skal inneholde mer litium enn det som er påvist i noen annen kjent mineralvannkilde.”